- advokat Skien - advokat Porsgrunn - advokat Telemark


NYHETER:

Fengslingsfristen er på 48 timer:

En tolkningsuttalelse fra FNs menneskerettskomité innebærer at siktede som er pågrepet og sitter i politiarrest må fremstilles for fengsling innen 48 timer. Straffeprosessloven § 183 første ledd gir dermed ikke lenger uttrykk for gjeldende rett. I de tilfeller der 48-timersfristen ikke overholdes, skal siktede løslates.

Oversittelse av fristen innebærer krenkelse av FN-konvensjonen om Sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 9, som krever at fremstilling for fengsling skal skje «promptly».

Etter komiteens uttalelse kan unntak fra 48-timersfristen bare skje i «absolutely exceptional cicumstances», som må godtgjøres i den konkrete saken. Terskelen for unntak er meget høy.

FN-konvensjonen (SP) artikkel 9 er norsk rett og går foran straffeprosessloven § 183, jf. menneskerettsloven § 3 jf. § 2 første ledd nr. 3.

Skrevet av Bjørn Erik Serkland, advokat Skien


Ny dom fra Høyesterett av 16. mars 2015, HR-2015-00601-A, (sak nr. 2014/1516)

Saken gjaldt krav om heving etter kjøp av el-bil. Bilen var solgt som «ny» med en oppgitt kilometerstand på 160. Det ble lagt til grunn at bilen hadde vært benyttet som demonstrasjonsbil i Tyskland. Bilen hadde vært registrert på en tysk merkeforhandler i nærmere fem måneder, og hadde kjørt 897 kilometer før den ble levert kjøper i Norge. Selgeren hadde ikke opplyst om disse forholdene før kontraktsinngåelsen, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav a, b og c.

Dette utgjorde en mangel. Høyesterett la til grunn at «bilens sannsynlige bruk som demonstrasjonsbil, dens kilometerstand og dens tidligere registrering i Tyskland representerer avvik fra avtalen, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav a, jf. § 15 første ledd. A har forklart at han ikke ville ha kjøpt bilen dersom han hadde fått opplysninger om avvikene. Hensett til at bilen var solgt som "ny", legger jeg til grunn at opplysningssvikten "kan antas å ha virket inn på kjøpet", jf. § 16 første ledd bokstav b».

Høyesterett mente at misligholdet ikke var uvesentlig, og kjøper hadde derfor rett til å heve kjøpet, jf. forbrukerkjøpsloven § 32. Høyesterett la til grunn at «foreliggende mangler samlet sett ikke kan anses som uvesentlige, og legger avgjørende vekt på at bilen var markedsført og solgt som "ny". De fleste nye biler er riktignok kjørt noen kilometer i forbindelse med kjøring inn og ut fra utsalgssted og forflytting eksempelvis fra tog eller skip til biltrailer. Det er likevel uomtvistet at markedet priser nye biler høyere enn brukte biler selv om bilene for øvrig har tilnærmet samme egenskaper og forventet levetid. Det har med andre ord en egenverdi at bilen tidligere ikke er benyttet privat eller som demonstrasjonsbil, formodentlig fordi en ny bil eliminerer usikkerhet knyttet til tidligere bruk og dessuten gir en følelse av "eksklusivitet og komfort". As forventninger til disse sidene ved kjøp av en ny bil ble ikke innfridd. De lar seg heller ikke kompensere gjennom et prisavslag. Dertil kommer avvikene i kilometerstand og i varigheten av fabrikkgarantien».

Skrevet av Bjørn Erik Serkland, advokat Skien

Dom fra Høyesterett av 5.mars 2015. HR-2015-00537-A:

Saken gjaldt krav om erstatning for økonomisk tap i forbindelse med mislykket ombygging av eldre bygning til åtte leiligheter i borettslag.

Flertallet på tre dommere la til grunn at et foretak som overfor de kommunale bygningsmyndighetene har påtatt seg rollene som ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende kan bli erstatningsansvarlig for kjøpers tap som følge av at det ansvarlige foretaket ikke på en tilfredsstillende måte skjøttet ansvaret slik plan- og bygningsloven forutsetter, jf. skadeserstatningsloven § 2-1. Mindretallet på to dommere mente at den ansvarliges brudd på sine offentligrettslige plikter vis-à-vis de kommunale bygningsmyndigheter ikke kunne danne grunnlag for slikt erstatningsansvar.

Arbeidene var så dårlig utført at de ikke tilfredsstilte lovens krav, herunder krav til beboernes helse og sikkerhet. Kontrollen var ikke utført i henhold til kravene i plan- og bygningsloven. Det ble gitt midlertidig brukstillatelse på sviktende grunnlag. Og brukstillatelsen var nødvendig for at eiendommen kunne overføres til borettslaget. Det forelå derfor årsakssammenheng mellom forsømmelsene fra ansvarlig utførende og kontrollerende og det økonomiske tapet for borettslaget.

Problemstillingen var om det forelå ansvarsgrunnlag etter skadeerstatningsloven § 2-1. Sakens kjernespørsmål (det prinsipielle) gjaldt spørsmålet om det var grunnlag for å tilkjenne erstatning til tredjemann(borettslaget) etter skadeerstatningsloven § 2-1 på grunnlag av brudd på offentligrettslige plikter etter plan- og bygningsloven fra ansvarlig utførende og kontrollerende. Flertallet la bl.a. vekt på at plan - og bygningsloven også skal beskytte private interesser. Videre la flertallet vekt på «den mer alminnelige rettsutviklingen med hensyn til erstatningsansvar for svikt i kontrollfunksjoner og det strenge profesjonsansvaret, også for tredjemanns rene formuestap».

Mindretallet viste til at borettslaget (kjøper) naturligvis kunne gjøre gjeldende krav overfor selger (Bogo Eindom AS) basert på kontrakten. Videre at det kan gjøres gjeldende krav mot selgers medkontrahenter, jf. bustadoppføringslova § 37 mv. Det ble vist til at lovgiver hadde forutsatt at privatrettslige konsekvenser av byggefeil fullt ut skulle reguleres av kontraktslovgivningen. Videre mente mindretallet at ansvarlig utførende og kontrollerende foretaks forpliktelser overfor myndighetene ikke bør håndheves av private.

Dette er en prinsipiell dom.

Skrevet av Bjørn Erik Serkland, advokat Skien


Lovbestemt rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

Ny § 2-1 d i pasient- og brukerrettighetsloven om rett til brukerstyrt personlig assistanse trådte i kraft 1. januar 2015.

Endringen gir rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgtjenesteloven. Retten omfatter også avlastningstiltak etter samme lov for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne.

Skrevet av Bjørn Erik Serkland, advokat Skien


Dom fra Høyesterett av 18. desember 2014, HR-2014-02472-A

Saken gjaldt saksbehandlingen i straffesak.

Et vitne hadde forklart seg ved fjernavhør (telefon) for lagmannsretten. Problemstillingen var om hensynet til et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag tilsa at lagmannsretten ikke skulle ha tillatt at et av vitnene forklarte seg ved fjernavhør.

Flertall på fire dommere opphevet dommen. Vitnet var sentralt. Det var flere konkrete forhold omkring hennes vitneprov som tilsa at hun burde ha møtt i retten og forklart seg der, jf. straffeprosessloven § 294, Grunnloven § 95 første ledd, EMK artikkel 6 og SP artikkel 14.

I tillegg til dette hadde lagmannsretten lagt vekt på at den tiltalte selv kunne og burde ha fremskaffet bevis for sin uskyld. Dette var i strid med uskyldspresumsjonen, jf. Grunnloven § 96 andre ledd, EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2.

Mindretallet på én dommer ville forkaste anken.

Skrevet av Bjørn Erik Serkland, Advokat Skien


Kjennelse fra Høyesteretts ankeutvalg av 23. oktober 2014 HR-2014-2258-U:

En part kan ikke pålegges å gi motpartens private sakkyndige tilgang til partens bolig under saksforberedelsen, jf. tvisteloven § 26-5. Det forelå ikke klar lovhjemmel og parten kunne derfor ikke pålegges å stille sitt hjem til disposisjon for motpartens private engasjerte sakkyndige. Plikten til å gi bevistilgang etter tvisteloven § 26-5 gjelder bare overfor retten.

Denne avgjørelsen er meget relevant. Det er adgang til å nekte privat sakkyndig fra Protector Forsikring adgang i saker etter avhendingslova under saksforberedelsen. Det bør vurderes konkret i hver enkelt sak om det er hensiktsmessig å benytte seg av adgangen til å nekte eller ikke. En nektelse kan vanskeliggjøre forlik i saken på et tidlig stadium.

Skrevet av Bjørn Erik Serkland, Advokat Skien


Dom fra Høyesterett av 25. september 2014, HR-2014-01899-A

Høyesterett bestemte at normen for oppreisning til etterlatte etter grovt uaktsomt drap skal være kr. 125 000, en økning fra kr. 75 000.

Normen gjelder som utgangspunkt for alle grupper av etterlatte som har krav på oppreisning. Det var ikke grunnlag for å gjøre unntak fordi foreldrene til avdøde kom fra et lavkostland.

Det skal svært mye til for at beløpet kan settes ned eller lempes pga. skadevolders økonomiske situasjon.

Skrevet av Bjørn Erik Serkland, Advokat Skien